Postknaussyndromet

Jeg har brukt juleferien og deler av nyåret til å komme gjennom MK6, Knausgårds siste bok. Jeg har lest alle seks. Nå siger det en lammende følelse inn: Hva nå? Er det noen vits i å lese noen flere bøker nå, når jeg har lest ferdig Min kamp? Jeg er nok på vei inn i et postknaussyndrom.

Karl-Ove Knausgård er et fenomen nesten uten sidestykke i norsk litteratur. Seks bøker med godt over 3500 sider som handler om ingenting, egentlig. Han har skrevet sin egen historie, med sterke innslag av visstnok mer eller mindre autentiske fortellinger om faren, venner, familie, Hitler, Jon Fosse og andre venner og uvenner. Særlig den siste boken er en mastodont av en bok, med lange seksjoner som er ganske tunge for leseren. Jeg må innrømme at noen av de mange sidene med dikt- og litteraturanalyse var litt over mitt nivå som leser av skjønnlitteratur, (og med det har jeg kanskje også avslørt hvilket nivå jeg er på…).

Egentlig ser dette ut som oppskriften på et prosjekt som kommer til å gå inn i den evige og alt for dype litteraturglemselen og selge i et par tusen eksemplarer, for å bruke Knausgårds egen forventing i forkant.

I ettertid vet vi at fasiten ble en helt annen: Knausgård har blitt en toppselger og et eksplosivt mediefenomen i langt større grad enn han hadde forventet eller i hvert fall ønsket selv. Selv har han blitt kåret til alt fra Norges mest sexy mann til en av Nordens beste og mest prisvinnende forfattere. Eksporten har bare så vidt kommet i gang. Familien truer med søksmål og forfatteren selv truer med at dette er hans siste bok. Det minste vink fra Malmø havner på forsiden av både VG og Dagbladet med en selvfølgelighet som nesten bare Jo Nesbø og Ari Behn har opplevd av andre norske forfattere (som ellers lever en til tider anonym tilværelse i norsk offentlighet).

Hva er det som gjør at Knausgårds bokserie og Knausgård selv har fått så stor popularitet? Knausgård skriver etter min oppfatning virkelig godt – det må han jo nesten for å kunne klare en slik produksjon. Men det er vel ikke nok? Det er mange forfattere som skriver godt. Det må være noe mer? Hvorfor har Knausgård blitt det fenomenet han har blitt?

Større og smartere litteraturkjennere enn meg har sikkert gode tanker om det, men man gjør seg jo noen refleksjoner, etter å ha lest 3500 sider om ingenting: 

Kan det være en fantastisk historie?

Knausgård skriver om seg selv, sitt liv og sine betraktninger i en kompromissløst selv-, familie- venner- og uvenner-utleverende stil. Noe særlig dramatisk liv er det imidlertid egentlig ikke. Han skriver riktignok om en alkoholisert far og et par halvdramatiske episoder. Men mesteparten av tiden er det et helt vanlig liv som tenåring, student og småbarnsfar. En hel haug av daglige episoder som kunne ha vært hentet fra et hvilket som helst liv.

Det er ikke snakk om noen Hamsun som gikk og sultet rundt i Oslo. Det er langt unna en Ibsen eller en Bjørnstjerne Bjørnson, som i en dramatisk episode ba kona hoppe ut gjennom vinduet. («Hopp Karoline! Hopp!» er forresten visstnok ikke et historisk riktig sitat, men i denne sammenhengen kan det jo nevnes at Bjørnson hadde en produksjon som går selv Knausgård en høy gang, og at det sikkert påvirker forholdet i et hvilket som helst ekteskap..).

Knausgårds liv er lysår unna legender som Hemingway, som skjøt seg selv etter et liv preget av krig, flystyrter, og MYE drikking. For ikke å snakke om forfattere som Edgar Allan Poe, heller ikke helt ukjent med alkoholisme. James Thurber beskrev Poe slik:

‘Poe,’ I said, ‘was perhaps the first great nonstop literary drinker of the American nineteenth century. He made the indulgences of Coleridge and De Quincey seem like a bit of mischief in the kitchen with the cooking sherry.

Eller vi kunne ha pekt på en Oscar Wilde, som ble fengslet for såkalte «homofile forbrytelser», og var en vandrende skandalemaskin gjennom store deler av livet. Wilde sa om sitt eget liv at:

God knows; I won’t be an Oxford don anyhow. I’ll be a poet, a writer, a dramatist. Somehow or other I’ll be famous, and if not famous, I’ll be notorious. Or perhaps I’ll lead the life of pleasure for a time and then—who knows?—rest and do nothing.

I en slik sammenheng er litt for sen henting av barna i barnehagen ikke noe å slå i bordet med. Det er neppe dramaet i Knausgårds liv som gjør susen.

Oppvekstroman som alle kjenner seg igjen i?

Kanskje det er det motsatte da? Kanskje det ikke er det dramatiske, men det hverdagslige som er poenget? Nesten alle forfattere med respekt for seg selv har jo skrevet oppvekstromaner der leserne kan sette inn «søk-erstatt» for sine egne liv. Knausgård er egentlig ikke noe unntak, og det er mange på Sørlandet som kjenner seg igjen, særlig i bind 2. Det er et element av gjenkjennelig oppvekstroman her, men «Min kamp» er likevel langt unna en «Beatles» eller en «Seierherrene». Det er ikke en historie om en gruppe venner og deres oppvekst. Det er en historie om Karl-Ove, som til tross for alle sine særheter også har klart å skaffe seg noen venner i løpet av livet. Jeg opplever det som om vennene og oppveksten bare er en kulisse, ikke et poeng i seg selv. Det er ikke oppvekstromanen som gjør dette så spesielt.

Brukervennlig bok?

Suksessen skyldes definitivt ikke lengden eller brukervennligheten. Ari Behns anerkjente debutbok «Trist som Faen» er på 197 sider, og det er fire-fem blanke sider mellom hvert av de korte kapitlene. Litt stygt sagt kan den leses ferdig før Lillestrøm på en middels flytogreise. I et konsumentperspektiv er det en virkelig brukervennlig bok, og det bidrar nok litt til den kommersielle suksessen. Hva med Knausgård? Seks bøker? Det tar du ikke på flytoget, uansett hvor raskt du leser. I tillegg har Knausgård et foraktfylt forhold til å sette punktum i setningene sine, og han velter seg i lange tankerekker som går over svært mange sider, gjerne ispedd et annet innfall som han må bruke femti sider på å greie ut, midt i den første tankerekken. Litt av den litterære kvaliteten viser seg i at han selv klarer å holde tråden, men som leser må du nesten lese det sammenhengende for å klare å henge med. Ikke noe for oss med travle jobber i markedsavdelinger altså, som ofte må finne oss i at lesestundene er henvist til begrensede biter av tid sent på kvelden, før vi sovner. Jeg mistenker at ganske mange som har kjøpt MK 6 faktisk sliter med å komme gjennom i det hele tatt. Det er i hvert fall ikke bøkenes konsummessige brukervennlighet som skaper suksessen.

God bok?

Er det rett og slett fordi bokserien holder høy kvalitet?

Svaret på det må jo være at ja, det gjør den. Bøkene har solgt godt, men i en kulturell verden ønsker vi jo absolutt ikke å bruke salgstall som mål på kvalitet, i hvert fall ikke isolert sett. Da kan kanskje forfatterpriser være en indikasjon? Forlaget Oktober lister opp alle prisene Knausgård har fått for Min Kamp, og inkluderer blant annet Brageprisen, P2-lytternes romanpris og Sørlandets litteraturpris, i tillegg til at han ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris, Kritikerprisen, Bokhandlerprisen og Ungdommens kritikerpris.  Høsten 2009 ble MK1 kåret til en av tiårets ti beste norske romaner i VG.

Imponerende.

Det er nesten like bra som Knausgårds forrige bok, En tid for alt. Det er en uendelig ambisiøs bok som med en delvis gjendiktning av bibelen som grep forsøker å skape en ny historieforståelse for menneskeheten. Hvor god er den boken da? Den solgte ikke så veldig mye, men la oss bruke priser som kvalitetsskala igjen. «En tid for alt» innbragte Knausgård – igjen i følge Oktober – P2-lytternes romanpris og Sørlandets litteraturpris, og boken ble også nominert til Kritikerprisen og Nordisk Råds litteraturpris. En tid for alt ble kåret til en av de 25 beste norske bøkene de siste 25 år av Dagbladet sommeren 2006.

Omtrent de samme prisene som MK1, med andre ord. Da er vel de to bøkene like gode da?

Jeg kan egentlig ikke bruke noe annet enn min egen opplevelse av bøkene som kvalitetsmål. Jeg – som snart lider av postknaussyndrom – liker Min kamp-serien. Men jeg oppfattet at «En tid for alt» er på et helt annet nivå. Jeg satt virkelig igjen med en følelse av å ha lest en betydelig bok etter at jeg leste Knausgårds forrige bok. Jeg kan forresten bruke Jonas Thente i den svenske avisen Dagens nyheter som referanse. Han sa følgende om «En tid for alt»:

”Karl Ove Knausgård står med sin roman … for høstens store overraskelse … Knausgårds andre roman er ett svært merkelig prosjekt, og det hugger klørne i meg direkte. Det er en slik roman som man umiddelbart kjenner at man vil fortelle andre om, spille ut dens teorier, prøve deres sannheter. Og når man forsøker å gjøre dette, oppdager man at romanen er bygd på for mange bunner og helt enkelt må leses for å innledningsvis ytes rettferdighet. En ordentlig roman med andre ord … På en forbløffende skikkelig måte smelter Knausgård sammen naturvitenskap, teologi, filosofi og poesi til en helhet … Ingen kommer til å lese disse korthogde Bibelklassikerne på samme måte etter å ha lest Knausgård … Knausgårds idéhistoriske konstruksjon kjennes intellektuelt sett svært holdbar, fordi han er en så lysende følsom forfatter … Ja, En tid for alt er høstens store overraskelse for meg. Jeg håper at den kommer til å bli det for mange flere”.

 Det føles som om «En tid for alt» er Knausgårds beste bok, og den som kommer til å bli stående igjen når alt oppstyret om «Min kamp» har lagt seg. Egentlig er det «En tid for alt» som burde ha solgt for mange millioner.

En tid for «Min kamp» 

Det begynner å bli et litt langt blogginnlegg det her, men når Knausgård kan skrive 3.500 sider, kan vel jeg skrive 2.500 ord og kanskje håpe på at en eller to av bloggens lesere blir med helt til slutt…

La meg oppsummere: Karl-Ove Knausgårds «Min kamp» er gode bøker, men det er ikke lysende unik litteratur. Det er ikke en fantastisk historie, det er bare delvis noe leseren kjenner seg selv og sin oppvekst igjen i, og det er til tider vanskelig tilgjengelig lesning. Det har blitt et fantastisk fenomen, og det handler egentlig om ingenting. Ingenting.

Knausgård selv er inne på det i den siste boken, sånn rundt side 970 sier han – fortsatt med sin punktumforakt – at:

«…det har vært et eksperiment, og det har vært mislykket, for jeg har aldri engang vært i nærheten av å si det jeg egentlig mener og beskrive det jeg egentlig har sett, men ikke verdiløst, i alle fall ikke helt, for når en beskrivelse av et enkelt menneskes virkelighet, forsøkt gjort så oppriktig som mulig, blir vurdert som uetisk og vekker skandale, blir kraften i det sosiale synlig, og også måten det regulerer og kontrollerer det individuelle på. Kraften er enorm, for det jeg har skrevet om, har utelukkende vært vanlige hendelser, det har ikke vært noe oppsiktsvekkende med noe av det, slike ting hender hele tiden, hver eneste dag, og alle vet også at det hender; både alkoholisme, utroskap, psykisk sykdom og onani, bare for å ta noe av det som har tatt veien fra denne romanen til avisoverskriftene.»

Godt oppsummert, Karl-Ove. 3500 litt kompromissløse sider om ingenting (med «litt kompromissløs» som en bevisst formulering). Det var nok akkurat det det norske samfunnet satt og ventet på. Det er på mange måter den logiske endestasjonen, etter flere år med stadig mer utagerende reality-serier. Ingenting er fantastisk oppsiktsvekkende. Det er kraften i det sosiale som kommer til syne.

Trygve Riiser Gundersen i Dagbladet sier det slik i en anmeldelse av MK4:

Seriepubliseringen har endt opp med å gjøre «Min kamp» om til noe som minner mer om en performance enn en bokutgivelse, et storstilt stunt som har involvert hele den litterære offentligheten i en ganske fascinerende kulturell prosess, som i likhet med bøkene selv innlemmer både det stygge og vakre, både det kloke og dumme: Endeløse salongdiskusjoner, spontant begeistrede eller frastøtte lesere, nervøse forfatterkolleger, en milliard Twitter-meldinger, fundamentale litterære diskusjoner, forfatteren i hvit dress og glitterdryss i reklamene, sårede slektninger, sårede kritikere, idiotiske tabloidoppslag om pedosex og nazitrøbbel og whatnot.

Dårlig slutt?

Etter MK6 er det slutt. Knausgård sier i siste setning av siste bok at han nå slutter som forfatter. Hans Jacob Reite i NRK sier at alt oppstyret minner mest om keiserens nye klær, og at Knausgård har buklandet:

Fråtsing i private detaljar og lokking med at Hitlerparallellen på tittelen ”Min kamp” skulle avslørast i siste bind. Det var mykje langhalm i dei fem fyrste, og dette toppar seg i det sjette bindet. Her tværar han sjølvmedlidande ut alt ståket om utgivingane. Han har seg sjølv å takke. I tillegg vert dei hundrevis av sidene med Hitlerstoff hengande i lause lufta. Kanskje eg ikkje er glup nok til forstå det? Mulig det, men eg nøler ikkje med å rope ut: ”Keisaren er naken”!” Siste boka til Knausgård er berre rør og ein litterær bløff! Min motivasjon til å lese har vore to hovudaspekt. Eg ynskjer å sjå kva som sel godt, og eg var spent på Hitlerparalellen. Sjette bind vart ein nedtur i særklasse. Dårlegast litteratur også, eller kankje eg berre var utmasa og skitlei?

Jeg må tilstå: Jeg er litt enig. Etter de forventningene MK1 og MK2 bygget opp, som ble delvis holdt ved like i de tre neste bøkene, føltes MK6 som en skuffelse. Knausgårds detaljerte utlevering av sin kones psykiske problemer på de siste par hundre sidene føltes bare som for mye. Nå er det nok. Har du ingen andre ideer enn dette? Er det slik du vil slutte denne bokserien?

Og når jeg husker tilbake: Det var litt den følelsen jeg hadde med “En tid for alt” også. Fantastisk bok. Fantastisk skrevet. Idefattig avslutning, og en følelse av «var det alt?»

Kanskje det er greit av Knausgård å avslutte forfatterskapet her, og la leserne sitte igjen med et Postknaussyndrom. Nå vil vi ikke lese mer Knausgård. Vi bruker et kjent Knausgård-knep for å begrunne det; et sitat fra en klassiker, i dette tilfellet Algernon i “the importance of being Ernest”:

It is absurd to have a hard and fast rule about what one should read and what one shouldn’t. More than half of modern culture depends on what one shouldn’t read.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: