Teknokratenes reform

Teknokratene overtar styringen fra politikerne. Forventer vi raske resultater, eller vil det gå som i hundredagersreformen?

Gjeldssituasjonen for flere land i Europa er alvorlig. Virkelig alvorlig. Selv om situasjonen er svært forskjellig for eksempel for Hellas og Italia, er det ingen tvil om at det er absolutt maktpåliggende å finne en god løsning. Det er mye som står på spill. Noen har hevdet at det er Europas fremtid som står på spill.

I en slik situasjon velger begge disse landene å innføre brede politiske koalisjonsløsninger der styringen av landet for en periode overlates til ikke-politikere – såkalte teknokrater. De har dårlig tid, de må få gjennomført ganske drastiske tiltak, og det er en stor sannsynlighet for at de kommer til å bli veldig upopulære i egen befolkning på grunn av det.

De er klar over det selv. – Det blir et kjør, har Mario Monti sagt i følge NTB. Han er både statsminister og finansminister i den nye regjeringen i Italia, og har forklart valget av teknokrater med at:

Mangelen på politiske personligheter i denne regjeringen vil være til hjelp heller enn til hinder for at regjeringen får solid støtte i nasjonalforsamlingen og i de politiske partiene, for det vil fjerne et grunnlag for uenighet.

Teknokratene overtar styringen altså. Kan det gå bra? Vi har jo stolt på politikerne i alle år?

Gikk ikke så bra. Gikk veldig dårlig faktisk.

Det finnes mange eksempler på forsøk på teknokratreformer tidligere i historien. Et interessant eksempel er å finne i et over hundre år gammelt kinesisk reformforsøk.

Markedsavdelingen må innrømme at kinesisk politisk historie er et (av kanskje mange) områder som står litt svakt i allmennkunnskapen etter tyve år med norsk skolegang. Et besøk innom den prisvinnende forfatteren og journalisten Torbjørn Færøvik kan anbefales på det sterkeste. Hans bok Midtens Rike. En vandring i Kinas historie burde egentlig vært sendt ut til alle nordmenn med en unnskyldning, som et forsøk på å dempe skadevirkningene av allmennutdannelse som er til tider mangelfull på alt annet enn nær europeisk historie.

I boken forteller Færøvik om den såkalte Hundredagersreformen, et reformforsøk initiert av keiser Guangxu i 1898. Guangxu representerte sluttperioden i Qing-dynastiet, og var en av de siste kinesiske keiserne i en tusen år gammel tradisjon. Han ble satt på tronen som 3-åring i 1875, og ble i realiteten styrt av slektninger og det på mange måter totalt inkompetente mandarin-styret.

Mandarinene hadde foredlet sin maktposisjon over århundrer, og var kommet til et punkt der maktkampen og makten i seg selv var viktigere enn hvordan de brukte den til beste for det kinesiske folket. Det ga seg noen bisarre utslag blant annet i et fullstendig utdatert og ubrukelig utdanningssystem, direkte skadelige rekrutteringsprosesser til toppstillingene, ledere som brukte mer tid på egen nytelse og ulike mer eller mindre lyssky prosjekter og en forsmedelig tapt krig mot Japan.  Kina var en stormakt i raskt forfall.

Keiser Guangxu klarte kanskje ikke så mye i sin regjeringstid, men han så hvor utviklingen var på vei, og tok initiativ til en omfattende reform med alle elementer av snuoperasjon: Nytt utdanningssystem basert på behov for faktisk kunnskap, nytt politisk system i retning av et konstitusjonelt monarki med innslag av demokrati, nye økonomiske modeller basert på finanspolitikk og industrialisering. Sentralt i systemet var en overgang i retning av et teknokratstyre, der de gamle mandarinene skulle erstattes av fagpersoner.

Det gikk som det kanskje måtte gå, derav navnet på reformen. Etter bare 104 dager ble reformen slått ned av et konservativt motkupp. Men kampen om Kinas fremtid var i gang, og bare 11 år senere kom den kinesiske revolusjon. I ettertid har historikerne vært uenige om hvorvidt hundredagersreformen var forløperen til større endringer i Kina, eller om de bare var urealistiske drømmere med en plan som uansett ikke kunne latt seg gjennomføre.*

Tilbake til Europa. Er det noen som ser noen likheter? Stadig mer bisarre ledere må til slutt erstattes av teknokrater, for å starte en omfattende og ambisiøs reform som skal gjennomføres på kort tid? Er reformene i seg selv så kontroversielle at de innen kort tid blir slått ned av en konservativ motkraft? Hvis vi skal se på erfaringene fra hundredagersreformen, er utsiktene for teknokratstyrene i Europa ganske pessimistiske.

Nærmere erfaringer

Heldigvis er ikke dette det eneste eksempelet vi har sett på teknokratstyre i moderne tid. Bare i Italia har vi hatt to teknokratstyrer de siste tyve årene. Det finnes andre eksempler både i Europa og i Latin-Amerika. Flere av dem har også gitt gode resultater, og kunnet overlevere landet i en bedre stand tilbake til politikerne. Ricardo Hausmann, som var «minister of planning» i en teknokratregjering i Venezuela tidlig på 90-tallet, nå direktør ved Harvard Center for International Development, sa det slik:

If it fails, you can always kick [the technocrats] out at minor cost to the parties….If it’s successful, you can always take credit.

Dette sitatet, samt en rekke andre, er hentet fra innsiktsfulle Wall Street Journal. Avisen gir denne oversikten i en meget informativ og god artikkel:

Konklusjonen er at det kan gå bra, men hvis det går dårlig kan det gå skikkelig dårlig også.

Ingen norsk debatt?

Dette bringer oss til Markedsavdelingens egentlige refleksjon rundt dette: Hvorfor er det så lite oppmerksomhet rundt teknokratstyrene i norske medier og norsk offentlighet? Er ikke styringsprinsipper og finanspolitiske krisesituasjoner godt nok nyhetsstoff? Situasjonen med gjeldskrisen dekkes grundig, det er sant nok. Men at politikerne kaster kortene og overlater styringen av landet til fageksperter, det har vi nesten ikke sett noen artikler om. Hvor er alle politikerne? Hvorfor går de ikke i fakkeltog for å forsvare posisjonen sin? Hvor er alle de politiske redaktørene? Er det ikke spennende nok? Og hva med alle teknokratene? Planlegger de et kupp i det stille?

Eller kan det hende at vi har erkjent at vi allerede har et ganske godt utviklet teknokratsstyre i Norge? Yngve Kvistad i VG er inne på det i en kronikk i VG, et av de få innspillene til debatt om temaet i Norge, hvor han blant annet sier:

Norske regjeringer har jevnlige innslag av statsråder med profesjonspapirene i orden, enkelte har ikke en gang rukket å melde seg inn i Partiet før Telefonen kommer. Det er ikke alltid det går like bra. Oftest er den beste teknokratiske løsningen å gi politiske posisjoner til fagpolitikere.

Teknokratiet i Norge er velutviklet, og – en del myter til tross – ganske effektivt. Vi kaller det bare noe annet. Norske teknokrater jobber i direktoratene og våre verk. (Kystverket etc.) De utfører ikke selvstendige politiske handlinger, men iverksetter og håndhever lover, bestemmelser og forordninger som kommer fra våre folkevalgte.
Innenfor betente områder som asylsaker og sykehusdrift, er det nemnder og foretak som setter de politiske vedtakene ut i live. Dermed slipper politikerne å bli skitne på hendene, men de kan heller ikke gripe direkte og populistisk inn i enkeltsaker.

Balansen mellom teknokratiet og politikerne er i stadig bevegelse. Markedsavdelingen tror dette er et tema som vil bli debattert også i Norge. Vi heier på VG, og håper på flere artikler!

* Bare for å ha sagt det til slutt; hvis denne korte beskrivelsen av et stykke kinesisk historie ikke helt er forenlig med hva som er rådende oppfatning i fagmiljøet, må det helt og fullt belastes Markedsavdelingens regnskap, og ikke Torbjørn Færøviks!

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: