Monstermedieuken

Åpningen av Stortinget, fremleggelse av statsbudsjettet og offentliggjøring av fredsprisen. Alt skjer på en og samme uke, som i tillegg er høstferie for Oslo.

Markedsavdelingen ser frem mot Oslos høstferie. Etter en tradisjonell ettersommer der svært mange prosjekter har høysesong, går en markedsavdeling i høstferien inn i en litt roligere uke der tempoet reduseres, kanskje ned til 100 %.

Slik blir det nok ikke for hovedstadens journalister. Denne uken sammenfaller en hel rekke av landets vanligvis største nyhetssaker, kanskje bare slått av publiseringen av skattelistene og en og annen landskamp i fotball. Denne uken skal Stortinget åpnes, statsbudsjettet legges frem og vinneren av fredsprisen offentliggjøres. Mot slutten av en slik uke, gjerne fredag ettermiddag, er det i tillegg ikke uvanlig at en og annen smart aktør benytter det faktum at medienes oppmerksomhet er andre steder, til å dumpe ut en litt pinlig sak de har grudd seg til en stund. Det er bare å glede seg.

Markedsavdelingen har diskutert hvilke av disse sakene som er den største nyhetssendingen. I en enkel avstemming i avdelingen får statsbudsjettet 75 % av stemmene, fredsprisen 15 % og trontalen får faktisk 0 % av stemmene.* Ingen syns trontalen er noen stor nyhetssak lenger. Hvorfor har det blitt slik?

”En visjonsløs driftsmelding”

Normalt skulle vel egentlig åpningen av Stortinget og Kongens trontale være den største nyheten av dem alle. Helt siden det aller første norske Storting hadde sin åpning i 1815, har det vært en tradisjon at kongen avleverer sin trontale. Det er en lovpålagt tradisjon forresten, i den fremforhandlede grunnloven av 1814 står det at:

”Saasnart Storthinget har konstitueret sig, aabner Kongen eller den, han dertil beskikker, dets Forhandlinger med en Tale, hvori han underretter det om Rigets Tilstand og de Gjenstande, hvorpaa han især ønsker at henlede Storthingets Opmærksomhed. Ingen Deliberation maa finde Sted i Kongens Nærværelse. ”

Markedsavdelingen kan tenke seg at dette nok var et viktig punkt for den norske delegasjonen i forhandlingene med svenskekongen om unionen i 1814. Kongen satt jo i Stockholm, og det ville gi Storthinget en økt legitimitet at han måtte møte i Christiania minst en gang i året for å gi nordmennene en briefing om hva som var på gang i riket og verden for øvrig.

Det er synd å si at kong Carl Johan tok denne plikten særlig alvorlig. Bare to ganger – i 1827 og 1839 – var han til stede selv. Resten av sin regjeringstid sendte han enten en sønn eller en embetsmann for å gi de norske stortingsrepresentantene sin redegjørelse. De to gangene han deltok, leste han talen på fransk. Så mye for «Rigets Tilstand» med andre ord.

(Carl Johan utviste for øvrig langt mer iver etter å få lukket Stortinget. Han deltok personlig ved den årlige oppløsningen av Storthinget hele fem ganger…).

Etter unionsoppløsningen tok det nye kongehuset denne plikten langt mer alvorlig, og i dag inngår den nok blant årets høydepunkter for kongehuset. Kongen er til stede hvert år, ofte sammen med familien.

Mens Kongens engasjement i trontalen har økt med tiden, har politikernes interesse for den avtatt. Det skyldes sannsynligvis ikke det faktum at det er tradisjon at stortinget står oppreist den tiden talen varer. (Det er ikke uvanlig at noen besvimer i løpet av talen. I 2006 var det spesielt varmt i oktober, og opptil flere personer besvimte under talen). Det har nok snarere noe med at talen er stadig mindre viktig som politisk hendelse. Regjeringen har selv tatt over talen om rikets tilstand, men syns ikke den er viktigere enn at den er overlatt til yngste statsråd. Alle stortingsrepresentantene er riktig nok til stede, men de bruker tiden til andre ting, som for eksempel å tvitre eller oppdatere facebook-sidene sine. Bloggeren Knut Johannessen (Vox Populi) hadde denne morsomme kommentaren etter at flere stortingspolitikere ble tatt i å sitte å tvitre under trontalen i 2009. Han var ikke enig med professor Anders Todal Jenssen som mente dette var mangel på folkeskikk:

… professor Todal Jenssen burde kunne sin stortingshistorie. En av det mest markante politikere var Carl Joachim Hambro. Og var kjent for sin enorme effektivitet. Han fulgte debatten med falkeblikk og slo ned på ethvert avvik fra stortingets reglement. Samtidig som han drev oversettelse av franske bøker til norsk. Og ingen stilte spørsmålet om «folkeskikk»

Johan Nygårdsvold som var stortingspresident en kort periode, klagde han på at han ble trett av å skulle følge debatten påpasselig hele tiden. Om Hambro sa han:

«Men når Hambro er på stolen, oversetter han en bok, mens han leder samtidig møtet meget bedre enn jeg gjør det, og han er ikke det minste trett når han går ned»

Om ikke opposisjonspolitikerne har noen som helst interesse av å høre på trontalen, er de likevel interesserte i å kommentere den i ettertid. Om den samme talen i 2009 sa Dagfinn Høybråten til abc nyheter at:

”Regjeringens trontale minnet mer om enn driftsmelding for A/S Norge, enn et visjonært dokument som trekker de langsiktige politiske linjene i viktige saker for landet”

Høybråten tvitret ikke. Han sendte visstnok bare SMS…

En gul bok på over 10 kilo

Statsbudsjettet har motsatt utvikling av trontalen når det gjelder viktighet. Det aller første ”statsbudsjettet” i 1815 hadde en inntektsside på knappe 150 millioner i dagens pengeverdi, og den største utgiftsposten var nedbetaling av gammel krigsgjeld. Inntektene bestod stort sett av toll og avgifter, tradisjonell inntektsskatt til staten ble ikke innført før i 1892. Siden den gang har den offentlige andelen av norsk økonomi økt ganske kraftig, til dagens nivå. Statsbudsjettet som legges frem på torsdag kommer til å ha en inntektsside på ca 1,2 billioner, og sannsynligvis gå med godt over 100 milliarder i underskudd før oljepengene. Det hadde vært noe for Grev Wedel Jarlsberg, som tok seg av finansene i 1815 med et strengt lovforbud mot å gå i underskudd. Han klarte 30 millioner i overskudd.

Statsbudsjettet er viktig for nasjonen Norge. Så viktig at fortidens seremonier knyttet til trontalen, med alt fra herolder i middelalderdrakter til det som faktisk er Norges største militærparade, åpne biler og prangende uniformer, nå har blitt erstattet av moderne medieskapte seremonier knyttet til statsbudsjettet: Intervjuene hjemme hos finansministeren når hun eller han er på vei til jobb, motepolitiets terningkast over finansministerens hatt og antrekk, kofferten med budsjettet (selv om alt egentlig er elektronisk, og det komplette budsjettet mer enn 20 dokumenter som samlet veier over 10 kilo neppe hadde fått mer plass i en stresskoffert enn et middels Treholt-bevis), og ikke minst det faktum at Statsbudsjettet – eller Stortingsproposisjon nr. 1 – alltid har gul farge på omslaget, for at stortingsrepresentantene skal klare å finne raskt frem til den.

Så selv om Jens Ulltveit-Moe er ”forbauset over hvor lite viktig statsbudsjettet er”, og Erna Solberg også benyttet anledningen til å tvitre litt under Sigbjørn Johnsens finanstale i fjor, slår Markedsavdelingen fast at vi tror statsbudsjettet har passert trontalen i nyhetsverdi. Men har det passert fredsprisen?

”Norwegian Consensus Competition”

Man skulle tro at den største nyhetsverdien av alle hendelsene ville gjelde offentliggjøringen av Nobels fredspris. En gang hvert år rettes verdens oppmerksomhet mot Norge, som det heter i hvert fall i norske medier. Ut de tunge dørene i andre etasje i Nobelinstituttet kommer Nobelkomiteens leder for å lese opp begrunnelsen på norsk og engelsk, før han svarer på spørsmål fra et fulltallig pressekorps.

Pressekorpset er virkelig fulltallig, særlig hvis det finnes kontroversielle kandidater blant bookmakernes forhåndsfavoritter. Men internasjonalt hevdes det av mange at fredsprisen blir sett på som noe i retning av offisiell politikk fra den norske regjeringen. Derfor er det kanskje riktig at interessen er litt på retur. I tillegg har vi også debatten om hvorvidt ikke det er på tide å se på utvelgelse og sammensetting av nobelkomiteen. Den sterkeste kommentaren om dette kom fra Gerhard Heiberg i Dagens Næringsliv:

”Problemet er at å tro at Nobelkomiteen er uavhengig av norske myndigheter, er det samme som å tro på julenissen. Når nobelkomiteens leder har vært stortingspresident, utenriksminister og statsminister, er det vanskelig å fatte at fredsprisen kan være frikoblet norsk politikk”.

Markedsavdelingen vil ikke gi seg inn på noen videre vurderinger av dette. Vi henviser heller til Svein Egil Omdals velskrevne kronikk befri fredsprisen  i Adressa om temaet.

Markedsavdelingen kan imidlertid by på litt inspirasjon dersom Stortinget skulle vurdere å endre utnevnelsen av nobelkomiteen, for å endre måten prisen tildeles på. Vi vet ikke om det skyldtes misunnelse på oppmerksomheten som blir Norge til del under utdelingen av fredsprisen, men i 2005 lanserte den daværende danske utviklingsminister Ulla Tørnæs fra Venstre en strålende ide: Hun ville etablere prosjektet ”Copenhagen Consensus Competition”, senere omdøpt til det enda mer fantasifulle navnet ”Engaging the Danes – Empowering the poor”. Opplegget var kort og sikkert litt grovt fortalt at et antall ulike nødtrengende prosjekter skulle presenteres for det danske folket for en slags avstemming, en moderne form for popularitetskonkurranse eller et ”uhjelps-idol”, der vinnerne ville få støtte fra Danida (den danske versjonen av Norad).  Konseptet hadde to hovedformål; det ene var å gi støtte til prosjekter som trengte det, det andre var å tiltrekke seg medieomtale for å skape økt oppslutning i den danske opinionen rundt dansk utviklingspolitikk.

Det er ikke vanskelig å se de etiske betenkelighetene ved en slik avstemming, og ikke uventet tiltrakk prosjektet seg massiv kritikk. Panene ble etter hvert skrinlagt så nennsomt som politikere kan det. Men underveis i den prosessen var man innom en spennende modifisering av prosjektet: I stedet for avstemming kunne man kanskje la åtte danske kjendiser velge hvilke trengende prosjekter som skulle få danske penger?

Med andre ord: Ikke bruk eksperter. La folket stemme, eller kjendiser bestemme. Hovedformålet er uansett mer mediedekning.

Noe til inspirasjon?

* Den oppvakte leser av Marked på en mandag la selvfølgelig med en gang merke til at det manglet noen prosenter for å få avstemmingen til å gå opp i 100 %. Det er helt riktig, det kom inn en stemme på at den største nyhetssaken denne uken egentlig er mediedekningen av at media slipper til på Utøya. Kanskje det er riktig svar…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: