Og vinneren er mannen i gult slips

Storbritannias aller første partilederdebatt i et valg ga et overraskende resultat. Mannen i gult slips vant!

Velgere i Storbritannia har sett sin aller første partilederdebatt i et valg. For første gang i historien har partiene klart å komme frem til en avtale om tre TV-debatter. Første debatt gikk live på ITV sist torsdag. David Cameron trodde det ville bli en enkel jobb å slå Gordon Brown i en TV-debatt, men resultatet ble overraskende: LibDems nye partileder Nick Clegg sto frem som en klar vinner, og katapultet LibDem forbi de to kolossene, helt til topps på meningsmålingene.

For øyeblikket (20 april) ser vi den smått utrolige situasjonen at liberaldemokratene ”leder” valgkampen i Storbritannia! Unge, dynamiske Nick Clegg var sympatisk, troverdig og snakket rett til seerne om et troverdig alternativ; ”give change a chance”, sa Clegg (hørt den før eller?).

Mens de to tungvekterne Gordon Brown og David Cameron så nettopp tunge ut der de hamret løs på hverandre med makroøkonomiske begreper og skattetekniske definisjoner, gikk Clegg rett på sak: ”Akkurat nå – akkurat nå, betaler en grådig bankmann mindre skatt på overskuddet sitt enn vaskedama må betale av lønnen sin. Det er noe alvorlig galt med et slikt system, og det er bygget opp av begge disse to herrene!”, sa Clegg. Han både så bedre ut og kom bedre ut enn de to store, og vant den første debatten på det. Bare se på dette lille klippet fra ITV på Youtube, der de tre partilederne diskuterer økonomi. Clegg følger den gamle resepten, han snakker om økonomi slik at folk forstår det. Mens både Cameron og Brown mest minner markedsavdelingen om Begriffenfeldt, mannen som Peer Gynt beskrev som følger:

I sanhed, en yderst begavet mand;
næsten alt, hvad han siger, går over ens forstand.

Kan du få meg til å se bedre ut?

Men hvorfor har de aldri hatt partilederdebatter i Storbritannia før? Landet der møter i underhuset er så underholdende at mange av debattantene kunne gått direkte inn på en stand-up scene. Man skulle jo tro at disse politikerne for lenge siden hadde innsett den kraften TV-mediet har?

Det er nettopp det. Tanken om en partilederdebatt kom for første gang da Harold Wilson utfordret sittende statsminister med det velklingende navnet Alexander Frederick Douglas Home til TV-debatt i valget i 1964. Douglas Home hadde sin trening fra underhuset. Han var kjent for kommentaren ”nei, jeg må fortsatt bruke fyrstikker for å gjøre regnestykker”, da han ble spurt om han hadde god nok innsikt i økonomi til å bli statsminister. Han var imidlertid ikke noen spesiell tilhenger av TV. Forklaringen kan man finne i følgende samtale, som visstnok skal ha funnet sted mellom statsministeren og en sminkøse:

Douglas Home: Kan du få meg til å se bedre ut enn hva jeg gjør på TV? Jeg ser ganske lurvete ut, nesten som et spøkelse.
Sminkøsen: Nei.
Dougles Home: Hvorfor ikke?
Sminkøsen: Fordi hodet ditt ser ut som en skalle.
Douglas Home: Har ikke alle hoder som ser ut som en skalle?
Sminkøsen: Nei.

Douglas Home tok signalet. Når spørsmålet om en TV-debatt mot Wilson kom opp, svarte han:

I’m not particulary attracted by confrontations of personality. If we aren’t careful we’ll get a sort of ‘Top of the Pops’ contest, I daresay I should win it. But at any rate, I’m not very much attracted by this because you’ll then get the best actor as leader of the country, and the actor will be prompted by a scriptwriter. I’d rather have our old ways really and put our policies firmly in front of our people.

Hvis vi ikke passer oss, får vi politikere som er mer skuespillere enn politikere. Og skuespillere styres av en promter og en taleskriver, ikke av politikk…

Douglas Home, mannen med hode som en skalle, tapte valget og gikk inn i historien som en overgangsfigur med bare ett år som statsminister i Storbritannia. Uttalelsen fra 1964 tyder på et klarsyn som kanskje burde ha gitt ham flere år? Det er nok å minne om at Tony Blair var en talentfull amatørskuespiller i studietiden.

Og slik fortsatte det. Harold Wilson, som hadde vært så ivrig til å møte Douglas Home på TV, nektet når det var hans tur i neste valg. Margaret Thatcher sa bare enkelt og greit at We’re not electing a president, we’re choosing a government.”

Til og med Tony Blair, mannen som hadde alt å tjene på å være på TV, nektet. Hans måte å nekte på er imidlertid kanskje den mest avslørende. Når John Major inviterte til TV-debatter i 1997, gikk Blair på talerstolen i underhuset og sa «Fine: his record against our polices, any place, any time.»  Men Blairs forhandlere stilte så mange ublu krav til hvordan TV-debatten skulle regisseres at det aldri ble noen debatt. Peter Mandelson skyldte selvfølgelig forhandlingsbruddet på Toryene, men andre i Blairs apparat har senere innrømmet at Labour egentlig ikke ville ha noen TV-debatt. Les mer om dette i denne artikkelen fra alltid innsiktsfulle BBC. Det er alltid utfordreren som kan vinne en TV-debatt. Den som går mot seier har alt å tape. Derfor blir det ikke debatt.

Hvem vinner til slutt?

I år er situasjonen annerledes. Gordon Brown ligger an til å tape. Alle tror også at han vil tape TV-debatter mot den langt mer karismatiske David Cameron. Det kan virke som om Cameron tror han kan bli den første kandidaten i historien som kan øke ledelsen sin via TV-debatter. Men det har ikke foregått uten kamp. Også denne gangen har forhandlingene vært harde, og handlet om alt fra sendetid, taletid, spørsmål, filming av publikums reaksjoner osv. Cameron trodde sannsynligvis han hadde alt under kontroll. Men hadde han glemt Clegg? Plutselig var det ikke bare Gordon Brown som så gammel ut. Plutselig så også Cameron ut som en gammel makthaver og en del av the establishment.

Nick Clegg kommer likevel ikke til å vinne til slutt. I entusiasmen etter seieren i den første debatten er Clegg selv den som maner til litt tilbakeholdenhet. Valgsystemet i Storbritannia er nådeløst mot mindre partier, og valget kommer til å stå mellom de to store til slutt. Meningsmålingssystemet i landet har kommet et stykke lenger enn i Norge, på godt og vondt. For øyeblikket viser smått fantastiske Electoral Calculus at Toryene mangler 30 seter på rent flertall. Snakk om meningsmåling.

Men hvem vet. Kanskje LibDems fremgang sikrer Labour noen flere stemmer? Stadig flere snakker nå om et såkalt ”hung parliament”, der ingen parti har rent flertall. En situasjon som er fullstendig vanlig i mange andre land i Europa, men som fremstår som en katastrofe for mange i Storbritannia. En koalisjon av Labour og LibDem kan likevel faktisk bli en realitet. Da fortsetter Gordon Brown som statsminister. Hvis ikke…

Denne torsdagen står i vert fall Nick Clegg i midten av TV-debatten. Det har forhandlingene sørget for.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: