Når historien blir falsk

NRK har i romjulen sendt TV-serien ”Harry og Charles”, et drama der historiske begivenheter fortrenges til fordel for oppdiktede fortellinger om utroskap og familiekrangel. Eksperter slakter NRKs dramatiserte og ganske så ukorrekte fremstilling av en viktig epoke i den norske historien. Men er det så galt med litt diktning når en god historie skal fortelles?

Markedsavdelingen har gjennomført en liten markedsanalyse. 80 % av respondentene tror at Kong Haakon hadde utenomekteskapelige forbindelser med kammerpiken Tulle. 66 % tror til gjengjeld at Dronning Maud også hadde noe på gang med sin livlege, og at Kong Olav kanskje er et uekte barn. Til gjengjeld er det bare 20 % som har sett på ”Harry og Charles” i romjulen.

Det har imidlertid en betydelig andel av Norges øvrige befolkning gjort. I et påkostet drama over tre episoder i beste sendetid og med Nordens beste skuespillere på rollelisten, har NRK sendt en serie om Kong Haakon og Dronning Maud og deres liv i tiden like før de tok over som Norges første kongepar i moderne tid. Serien handler likevel i mindre grad om de storpolitiske prosessene, men mer om interne forhold i – og ikke minst utenfor – den kongelige familien. 

Ren diktning

Historiske dramaer er veldig spennende og kan ofte også fortelle oss noe viktig om vår tid. Ikke rart at seertallene er solide for NRK. Problemet er bare at innholdet i serien til en stor del er ren fiksjon. Serien er et drama, og hensynet til historiske fakta er nedprioritert for å få en bra historie. Den historiske konsulenten er tilsidesatt mens den svenske manusforfatteren har fått frie tøyler. Problemet er bare at NRK ikke akkurat gjør sitt beste for å gjøre oppmerksom på dette. De forsøker heller å late som om dramaet også er historisk korrekt. I introduksjonen til første episode er det lite som antyder at dette er diktning. I stedet heter det langt nede i teksten at ”dramaet foregår innenfor historiske rammer”. Det var det sikkert mange som merket seg…

Markedsavdelingen tror, også med bakgrunn i egen markedsundersøkelse, at ganske mange tar innholdet for god fisk og uten videre tror på påstanden om Kong Haakons sidesprang. Tross alt, han ville jo ikke være den første kongelige som fant på noe slikt…

17 millioner på en forfalskning

En person hoppet imidlertid i sofaen, til tross for all juleribben. Forfatteren Tor Bomann-Larsen er kanskje den i Norge som kan mest om Kong Haakon og Dronning Maud. Han reagerte umiddelbart på historiefalskneriet og leverte følgende salve i Aftenposten:

”Problemet er at NRK dobbeltkommuniserer. Serien utgir seg for noe annet enn det den er, nemlig en dramaserie på fritt grunnlag. Hvis man legger den historiske korrektheten til grunn, blir denne historien falsk… Her innfører NRK et helt nytt motiv i dragkampen om kongemakten. Det rokker ved politiske forhold. Du kan ikke skalte og valte med sannheten på den måten. I store deler av innpakningen gir NRK inntrykk av at dette er norgeshistorie. De bruker i så fall 17 millioner på en forfalskning.”

Tor Bomann-Larsen er oppbrakt og fortørnet. Kanskje ikke så mye om spekulasjonene om utroskap, men mer om den underliggende antydningen om at prins Charles kanskje aldri hadde takket ja til å bli konge av Norge hadde det ikke vært for at han var svært klar for å forlate de mange familiekonfliktene i København… Det er grov historieforfalskning, mener Bomann-Larsen.

Tor Bomann-Larsen ja, husker du han forresten? Han er ikke helt ukjent med spekulasjoner om kongelige sidesprang. Det er han som har skrevet bøkene der han mer enn antyder at likheten mellom Dronning Mauds livlege og den senere Kong Olav er påtakelig…

Det er likevel en viktig forskjell mellom NRKs dramaserie og Bomann-Larsens bøker. Bomann-Larsen oppgir kilder, og skiller klart mellom når han refererer til fakta, og når han bare spekulerer. NRK blander de to sammen i fiksjon, uten å oppgi det.

Vulgariserings-TV

Men hvorfor så oppbrakt? Hva er galt med litt historisk diktning? La oss ta et annet eksempel; forfatteren Dan Brown. I bestselgeren ”Da Vinci Koden” skriver han i forordet at noen detaljer i denne boken er diktning, men det aller meste er basert på fakta. Sannheten om boken er snarere omvendt: Det aller meste er diktning. Brown går altså enda lenger enn NRK, han skjuler bevisst sin historieforfalskning og lurer leseren med viten og vilje. Men hva så? Den som har et ønske om å skille fiksjon og fakta blir irritert av å lese Da Vinci koden. Markedsavdelingen ble det, men vi tror nok at vi er i et sørgelig mindretall etter salgstallene å dømme. For de aller fleste er dette bare en god historie.

Det samme gjelder en hel rekke andre historiske fortellinger. Bare tenk på Snorre, eller Alexandre Dumas, eller i nyere tid Jan Guillou. Eller Karl-Ove Knausgård for den saks skyld, som til tross for å beskrive seg selv som en person med ”sykelig dårlig hukommelse”, skriver en seksbinds historie om sitt liv til nå. Ingen skal fortelle markedsavdelingen at alle de dialogene er historisk korrekte.. Men strålende historiefortelling er det.

Det er likevel noe annet enn å blande sammen viktig historie og ren diktning uten å gjøre oppmerksom på det. Ellen Lange har skrevet en god vurdering av Thorvald Steens faktafisjonsblanding ”Konstantinopel”. I følge henne har Milan Kundera sagt at:

”På den ene siden har vi den romanen som undersøker den menneskelige tilværelsens historiske dimensjon, på den andre siden har vi den romanen som er en illustrasjon av en historisk situasjon.» Kundera fordømmer den siste varianten som «vulgariseringsromaner som overfører en ikke-romanaktig kunnskap til romanaktig sprog».

Hvis vi skal bruke Kunderas begreper, har NRK levert ”vulgariserings-TV” med serien om ”Harry og Charles”. Javel, men hva så?

Talen ved Agincourt

Kanskje det faktum at det er en konge det handler om, som gjør at akkurat ”Harry og Charles” skaper så stor debatt? Kanskje det er en fare for at fiksjonen blir den egentlige historien? Markedsavdelingen tenker tilbake på et av de stolteste øyeblikk i engelsk historie; da Kong Henry V gikk rundt ved leirbålene til sine utslitte, grovt undertallige og dårlig utrustede engelske soldater kvelden før slaget ved Agincourt. Han oppildnet soldatene med en av de sterkeste taler i engelsk historie:

We few, we happy few, we band of brothers;
For he to-day that sheds his blood with me
Shall be my brother; be he ne’er so vile,
This day shall gentle his condition:
And gentlemen in England now a-bed
Shall think themselves accursed they were not here,
And hold their manhoods cheap whiles any speaks
That fought with us upon Saint Crispin’s day. 

Utfallet er kjent. De undertallige engelskmennene vant slaget ved Agincourt, og Henry V fikk den franske prinsessen som sin dronning. Problemet er bare: Talen er ren diktning. Den oppstod først i Shakespeares stykke om Henry V. Det finnes visstnok ingen bevis for at kongen virkelig holdt en slik tale. Men det er en flott historie. Du kan se hele talen på Youtube  her, med Kenneth Branagh som Henry V.

Med den typen historieforfalskning gjør det kanskje ikke så mye at kongers ettermæle er halvt fakta og halvt fiksjon, og at det blir mer og mer fiksjon etter hvert som århundrene går. Kanskje det rett og slett hører med til det å være konge.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: